Noe som jeg ser tilbake på med glede, er huskonsertene under siste verdenskrig. Jeg vil først komme litt innpå bakgrunnen for hvorfor våre kunstnere måtte opptre rundt om i private hjem. I Norsk Kulturhistorie står det å lese:

«En dag utpå våren 1941 holdt Filharmoniske selskap i Oslo sin siste konsert for sesongen. Aulaen var fullsatt. Hist og her så en noen tyskere i uniform. 

Da folk skulle reise seg etter siste avdeling, sto plutselig og uventet Bjørn Bjørnson fram på podiet. Han tok ordet og hyldet orkestret for dets innsats, og med rungende røst føyde han til: «En av de største dirigenter i verden og en av de fineste, edleste mennesker jeg kjenner er Bruno Walter». Tyskerne i salen rykket til- Bruno Walter var utvist av det tredje rike. Hans navn måtte ikke nevnes blant de rettroende. Men Bjørn Bjørnson fortalte hva Bruno Walter hadde sagt om vårt orkester. Han snakket om norsk musikk, om Griegs Amoll-konsert som Robert Riefling nettopp den kvelden hadde spilt sammen med orkestret, og patetisk sa han at vi nordmenn er et folk av individualister. Det er det tyskerne ikke forstår. Jeg har hatt mange kjære venner i Tyskland, betydelige og begavede mennesker, - men ingen av dem var individualister. De som ikke forstår vår individualistiske holdning, vil aldri få kontakt med oss nordmenn. 

Da Bjørn Bjørnson sluttet talen sin med «Ja vi elsker», sto folk med tårer i øynene. Bifallet bruste mot ham. Tyskerne forlot salen i stillhet.»

I begynnelsen av det andre okkupasjonsåret, hadde tyskerne og NS merket adskillig til den passive motstand som vokste fram i Norge etter at våpnene var lagt ned. Den 25. sept. 1940 var kulturdepartementet blitt opprettet med Gulbrand Lunde som sjef. I rask rekkefølge kom nå harde sensuringrep og restriksjonen.

Radioapparater ble konfiskert i september 1941, og da mistet de fleste hjem den daglige kontakt med England.
Radioapparatet hadde gitt oss følelsen av at vi hadde konge og regjering midt iblant oss. Vi eldre husker nok stemmen fra London, Thoralv Øksnevad.

I begynnelsen av 1941 kom de norske skuespillerne i ildlinjen gjennom den såkalte skuespillerstreiken som vakte stor oppsikt og fikk en stadig økende nasjonal betydning etter hvert som publikum lot seg rive med i en entusiastisk oppslutning. En vanskelig og risikabel situasjon meldte seg etter at skuespillerstreiken ble effektiv, i og med Terbovens forbud mot å gi de streikende skuespillere understøttelse av noen art.

Mer og mer kom vi inn i en tid da folk oppsøkte hverandre fordi vi sterkere enn noen gang før følte at vi hørte sammen. Av denne grunn sprang en ny form for musikkliv fram, særlig da i Oslo-området, skapt av den sterke trangen til avspenning og stimulans som musikk kan gi.

De første huskonsertene hvor små og store hjem samlet nære og fjerne venner til musikalske møtekvelder, begynte å bli arrangert.

Huskonsertene ble meget verdifulle innslag i vårt karrige kulturliv. Dessuten ble de meget verdifulle hviskecentraler for rykter ute- og hjemmefra, og viljen til å dele små og store gleder med hverandre var stor i alle kretser. Kunstnerne på sin side satte stor pris på å få et publikum å opptre for. De følte at noen støttet opp om dem. Egentlig var det ikke lov for de opptredende å ta imot betaling, men vi tok stilltiende litt kontingent av alle som møtte opp på huskonsertene. På denne måten florerte musikklivet som aldri før privat i hjemmene.

Hjemme hos min kone og meg i Idrettsvegen og hos Sara og Helge Underland- han bodde den gang i villa Mork som Røde Kors nå har kjøpt- tok vi imot mange kunstnere. De ville helst ha flygel å spille på. Bildet viser Arne Kvakestad.

Tannlege Helseth i Ås hadde gode kontakter innen kunstnerverdenen, og han var nærmest en slags impresario. Det var innpå 50 tilhørere. Det ble jo ofte trangt om plassen, men publikum var nøysomme den gang. Satt på harde benker uten ryggstø.

Jeg vil nevne noen av de opptredende. Mange av dem er gått bort, men deres navn vil fortsatt leve i vår erindring.
Sandra Droucker var en kjent tysk pianistinne og musikkpedagog. Hun hadde flyktet fra nazi-Tyskland i tide og var bosatt i Norge. Hun hadde tidligere undervist de tyske prinser, barna til Keiser Wilhelm. Hun var kjent for sin tolkning av Chopin. Bildet viser Sandra Droucker.

Av andre pianister vil jeg nevne Ingebjørg Gresvik, en fremragende pianist. Hun hadde kanskje litt harde anslag- for en gang hun spilte, røk 2 av strengene på flygelet. Vi hadde en i sin tid kjent fløytist Alf Andersen. Han døde ung. Han spilte sammen med Hans Solum som var en fremragende pianist og organist. Han dirigerte bl.a. en stund Ski Mandskor, så flere husker nok han. 

Amalie Christie kåserte om forskjellige komponister, samtidig spilte hun stykker av de komponister hun kåserte om. Gunvor Mjelva og Philip Krømer spilte og sang en kveld. Så hadde vi selveste Hans Ustvedt, senere kringkastingssjef. Han akkompagnerte Randi Helseth. Det er vel et navn vi alle kjenner. De arrangerte en Mozart-aften sammen. Det er sjelden å høre så myke og behagelige toner som de Ustvedt klarte å trylle fram.

Det måtte da være Hilda Waldeland. Jeg kommer aldri til å glemme henne. Hun kunne trylle tonene fram på flygelet. Hun var den gang gift med Menz Schulerud. Han fulgte med henne den kvelden, men opptrådte ikke selv. Men senere på kvelden leste han dikt av Frøding og delvis egne dikt. 

Randi Helseth var flere ganger hos oss. Hun og hennes mann, tannlege Helseth, hadde en operettekavalkade sammen. 
Elisabeth Reis var også hos oss. Hun opptrådte med one man show. Hun var merkelig nok veldig nervøs før hun skulle opptre. Bokken Lasson var også hos oss, en festlig aften en sent vil glemme. David Knutsen med sin festlige opplesning og Kjell Bekkelund var samtidig med David Knudsen. Han var bare unge gutten den gang, men spille det kunne han. 

Dette var mesteparten av de kunstnerne som opptrådte hos oss. Ingen av kunstnerne ville smake noen form for alkohol før de opptrådte, konsentrasjonen måtte være i orden. Etterpå hadde vi som stod for arrangementet alle tiders hygge sammen med de opptredende. Vi fikk da gjerne til en god aften som jeg tror de satte pris på i den ellers karrige tilværelse.

Se mer: Follominne 1987.